Kulturarv Frø

De fleste frøene som omsettes i dag er et resultat av kryssede sorter. Dette er gjort av mennesker, for å dyrke frem bestemte egenskaper.

Måten dette gjøres på er at man tar en plante med de egenskapene man søker, så bruker man pollen fra denne til å pollinere andre planter. I disse tilfellene er begge plantene (både hann og hunn) sortert ut etter egenskaper. Stort sett søker man å oppnå bedre utseende, størrelse, resistens mot sykdommer, toleranse for plantemidler, etc. Noe av ulempen er at det fører til homogene planter med liten naturlig variasjon (biodiversitet).

Dette gjør at det biologiske plantematerialet blir snevrere, og slik sett mer sårbart. Over mange år har mange kulturarvfrø (Heirloom på engelsk) blitt reddet av iherdige ildsjeler som har byttet og delt med hverandre. Det er de naturlige sortene (ur-sortene) som har fått pollinere seg naturlig (via vind, insekter, dyr). Da får man i større grad en tilfeldig krysning. Dette øker biodiversiteten. Når det gjelder grønnsaker får man også planter med rikere smak. Dette er noe av den viktigste grunnen til at kulturarvfrø har klart seg. Vi skal ikke glemme at god smak har vært en klassisk overlevelsesteknikk for planter i millioner av år. Smaker de godt, så spises de, og frøene bringes videre. For kommersiell dyrkning har ikke smak i første omgang vært viktigst. Da vil man ha størst mulig produksjon per dekar, og penest mulig grønnsaker. Det er disse to egenskapene som gir bonden penger i kassa. Som motpost til det industrielle kan det være at kulturarfrøene ikke ser så pene ut, eller at de ikke er så tolerante for enkelte plantesykdommer. Plantesykdommer er også en større risiko i store åkre med homogene planter som dyrkes intensivt, enn i en liten grønnsakshage. Dette har det kommersielle landbruket tatt inn over seg, og utviklet en mengde midler og teknologier for å unngå sykdommer.

Kulturarvfrøene finner du her.

De siste årene har kulturarvfrø vokst i popularitet. Det gjelder spesielt innenfor økologiske dyrkningsteknikker. Men, kommersielle aktører har også sett behovet for at vi bevarer et så bredt genetisk plantemateriale som mulig. Frøbanken på Svalbard er et eksempel på hvordan man konserverer og beholder dagens biodiversitet. Det kan tenkes at fremtidig klima eller naturkatastrofer nærmest kan utrydde enkelte plantesorter, og da har man en reserve. Samtidig må vi huske på at jo større biodiversitet som finnes, desto mer sannsynlig er det at noen av plantene vil klare seg videre.